Plateomtale fra www.Arlequins.it , Italia

”Brennende drømmer” representerer den meget interessante debuten til nordmennene i Mikromidas. Den er innspilt i 1999, selv om den først nå ser dagens lys. Debuten er avgjort dyktig, og viser truende energi og et ganske godt særpreg, som musikerne lykkes med å plassere i sitt utstillingsvindu. Det direkte og bestemte gitarriffet som innleder ”Incognito city”, platens første spor, åpenbarer raskt en sikker agressivitet som blir bekreftet også i spor nummer to ”Dvergenes palass”. Men ikke tenk på rock av den overdrevent harde typen, for de skarpe partiene blir ofte og plutselig avbrutt, for så å bli etterfulgt av luftige partier som stråler ut. Dessuten; dumheter eller banaliteter finnes ikke, for her finnes en oppfinnsomhet som henviser komposisjonene til en sofistikert og god pleie. På samme vis er det med de påfølgende stykkene ”Nostradamus” og ”Pilegrim”, der Mikromidas kanskje lykkes enda bedre med å uttrykke sin musikalske filosofi: det er dynamisk, men med musikere som alltid er klare til å gjenngi fredeligere atmosfærer. Det minner oss om 70-tallsrocken, fordi det anvendes Hammond og mellotron. I enkelte partier finner vi visse likheter med Änglagard, fordi det benyttes lignende keyboardsløsninger, men uten den følelsen av angst som svenskene er så dyktige til å skape. Faktisk er det vanskelig å finne sammenlignbare band, for Mikromidas er dyktige til å kombinere ulike påvirkninger. De kan gå i retning av King Crimson og de mer dynamiske partiene hos Genesis, og selvsagt i retning av skandinavisk 70-tallsprog, for så å hoppe til de svenske 90-tallsprogerne. Hvis ikke de første sporene kjennes for gjennomtrengende med sine mange fasetter, kan du glede deg over samme flerfargete inspirasjon i fortsettelsen av platen. Stykkene blir aldri for lange og holder samme karakteristika som er skissert ovenfor, men de er kanskje litt mer melodiske. Slik er de spennende mellotrontonene i den elegante ”Jublende rekker”, de vagt dramatiske partiene i livlige ”Middelveis”, den utsøkt strukturerte ”Berg og dvale”, voldsomheten i ”Døende stein”, som igjen blir mildere gjennom myke tepper av mellotron, og avslutningen med den melankolske klagesangen ”I tåketimen”. Alle sangene holder en ganske høy standard og utgjør til sammen et meget kompakt album. Tekstene er på norsk, men i cd-heftet vil du finne korte forklaringer til hver sang på engelsk. Dette er virkelig et utmerket album, som varmt og bestemt kan anbefales for innkjøp (særlig for elskere av mellotron), og det får ytterligere verdi ved hver gjennomlytting, når du kan plukke opp de utallige nyansene som er mulig å gjenfinne i løpet av de nesten 50 minuttene.